Bønn

Det har nå vært 23 dager i Japan. Før jeg dro hadde jeg avskjedsgudstjeneste i menigheten min der jeg ba folk om å be for meg, og huske på meg. Selv om jeg har vært her en stundt nå så er det fortsatt små stunder der hjemlenselen tar over og jeg gjerne skulle hoppet på første fly tilbake til Norge.

Jeg tror egentlig aldri hjemlengselen vil forsvinne uansett hvor lenge jeg blir her, det kommer altid til å være noe eller noen jeg savner. Heller ikke uansett hvor mye folk ber for meg eller hvor mye jeg tar meg selv sammen.

Men jeg har opplevd at hver gang jeg kaster meg på sengen og gråter så kommer jeg enten på en sang eller et bibelvers som igjen gjør meg rolig og hjelper meg til å feste blikket på Han. På min Far, som er med meg alle dager inntil verdens ende.

"Jeg er i herrens hender" (Trykk på navnet så kommer sangen frem :D) er den siste sangen jeg kom på. For i hverdagen når noe blir tungt eller jeg sitter og lengter hjem så er det så deilig å vite at Jesus ble ikke igjen i Norge. Han ble med meg til Japan, og når jeg gråter sitter han der og stryker meg faderlig på ryggen som min far hjemme pleier. Han er en del av min hverdag.

Jeg tror sterkt også at grunnen til at alt har gått så bra og at hjemlengselen altid løser seg opp er på grunn av alle dere der hjemme som ber for meg. "Det er makt i de foldede hender", Dette har jeg fått bevist gang på gang opp igjennom livet mitt. TUSEN TAKK ALLE DERE SOM BER FOR MEG!!!

Jeg ber også om at dere husker på de andre ettåringene verden om. Oss i Japan (Eli, Hanna og meg)De i Estland (Lars og Lisa), De i Kamerun (Anniken og Siri), De i England (Janne og en annen jeg ikke husker navnet på....) og alle andre ettåringer i de andre landene som jeg sikkert har glemt!!! (Be gjerne også for de forskjellige misjonærene som er stasjonert her og som tar så godt vare på alle oss!!!) Herre, tusen takk for alle disse flotte menneskene!!!

Klemmer fra Japan.