En hilsen fra Japan :D

 Nå har jeg vært i Japan i hele 11 dager uten å gi livstegn fra meg! Og utrolig nok har vi (Meg, Hanna og Eli) gjort så mye på disse 11 dagene at jeg til slutt måtte begynne med dagbok for å kunne huske alt! Det er vel også fordi dagene i det siste bare har smeltet sammen~


Som en begynnelse kan jeg fortelle at Hanna og Eli er to jenter fra Sørlandet og Rogaland som ble med meg ned til Japan. Hanna er ettåring og Eli er voluntør. Hun drar tilbake allerede før jul. Jeg og Eli deler et lite sjarmerende rekkehus med hage foran og bak. Hanna bor såppas langt unna at vi må ta tog for å møte henne. Men vi har en del aktiviteter sammen og reiser vi noen steder er alle tre med!

Dette innlegget er for det meste en kjapp oppsumering av reisen og de tre første dagene. Reisen var utrolig. Flyet var kjempe stort, og for en som ikke er reise vant var alle små ting (fra at det var filmer og skjerm på setene, puter og tepper til hver passasjer, til at vi fikk mat og dessert!!) store opplevelser i seg selv. Noe som også fasinerte meg veldig på flyet var små vann "glass" av plastik som hadde vann som var innpakket i rare små pakker. Litt som vakumpakket vann O__O

Vi landet 8 på morningen, da var klokken 1 i Norge, og møtte der på flyplassen Ivan som er min kontaktperson/sjef. Når vi kom ut av flyet møtte varmen oss som en vegg, og ikke nok med det, det var ekstremt fuktig! Og luktet litt som inne i en badehall, føltes sånn også(du blir klam bare av å være ute).

De neste to til tre dagene er utydelig for meg. Men det jeg husker var at for meg var de preget av lite søvn(min første Jetlag), kvalme og hjemlengsel. Jeg sov ikke på flyet, sov ikke den første natten, og sov lite den andre. Gråt mye og taklet ikke maten. Men på et tidspunkt(kanskje den andre dagen) fikk vi japanske telefoner som gjorde at jeg rundt andre eller tredje dagen endelig kunne ringe hjem.



(Her er den Japanske mobilen min, og selvfølgelig må det være litt dill dall på den, jeg er jo i Japan!)

 

Første telefonsamtalen hjem var helt fantastisk. Jeg gråt mer enn jeg snakket. Men det som var helt utrolig var følelsen etter telefonsamtalen. Det var som om hjemlengselen forsvant, og at alt jeg var tynget av forsvant. Sikkert også på grunn av mor og far sin attitude på klagingen min. De verste de kunne ha gjordt ville vært å gi etter og prøve å få meg hjem. I stedenfor sa de alt jeg følte/visste innvendig; at dette var egentlig en helt utrolig opplevelse og sjangse, at alt kom til å bli bedre etter hvert.

Etter det bestemte jeg meg for å ta en dag av gangen. Leste hver kveld i bibelen(bibelleseplan, hurray!) og ba hver gang hjemlengselen bet tak. Tenkte også mye på de der hjemme som jeg visste ba for meg. Det er til og med folk som ber for meg spesifike dager!!! Jeg tror at mye av grunnen til at jeg har det så bra som jeg har det i hverdagen ligger i alle bønnene fra de i menigheten min, fra venner og familie. Jeg opplever ofte hvor sterkt bønn er!! TUSEN TAKK FOR AT DU BER FOR MEG!

Jeg skal legge ut noen bilder etter hvert av huset og generelt av det jeg har gjort så langt :) gled dere!!!!

Mange klemmer fra Japan.